Nettilgang om bord

I en stadig mer digitalisert verden, med digitale arbeidsoppgaver og digital kontakt med omverdenen, er store deler av sjøfarten fremdeles analog. Virkeligheten på skipene består av utdaterte satellittlinjer med begrenset kapasitet, og mange som kjemper om hver lille kilobit med data.

Dette går ut over kontakten med de kjære der hjemme, og i mange tilfeller ut over psyken til sjøfolkene. Verdien av å høre en kjent stemme eller å kunne gjennomføre en videosamtale er stor, og gjør at belastningen ved å være langt hjemmefra over lange perioder blir mindre.

Kontakt med familie og venner, deltagelse i samfunnet og mulighet til å benytte seg av grunnleggende rettigheter, er for de aller fleste en selvfølge. For sjøfolk har dette alltid vært en umulighet. En umulighet som nå kan løses – om man vil.

Men det er ikke bare privatlivet som blir rammet av manglende båndbredde. Det er direkte hemmende for det daglige arbeidet som det forventes at man gjør om bord. Rapportering skal foregå i en nettleser, og rederipålagte kurs foregår over nettet. Samtidig er det grunn til å anta at stadig flere arbeidsoppgaver vil bli digitaliserte og automatiserte, og at kampen om kilobitene bare vil øke i styrke. Den eneste løsningen er derfor at det legges til rette for en forbedret digital infrastruktur. Hvis ikke vil sjøfolka finne seg andre ting å gjøre – kontakten med de der hjemme er for viktig til noe annet – og arbeidet blir skadelidende.

Rekruttering av sjøfolk er og blir den viktigste faktoren for en sterk norsk maritim næring. Ikke bare for å opprettholde kompetansen til sjøs, men også på land. Erfaringsbasert kompetanse fra sjø er en viktig innsatsfaktor for den maritime klyngen som helhet. Derfor må vi tenke helhetlig, og derfor må vi ha en god politikk som sørger for at også sjøfolk får nærhet til sine nærmeste. Det er et grunnleggende behov. Et behov næringen bør, må og skal oppfylle.