En krise av en krisepakke

29. mai kom den. Krisepakken hele den maritime næringen har etterlyst, siden COVID-19 pandemien traff hele industrien som et godstog i midten av mars. Næringen har stått samlet, med tydelige krav om hva som skal til for å redde Norges nest største industri.

29.05.20

Disse kravene er nå oversett av regjeringen.

Verftsindustrien har etterlyst langsiktige statlige kontrakter. Rederinæringen og sjøfolka har holdt lua i hånden og aller nådigst spurt om en endring i nettolønnsordningen, som da det ble foreslått til alt overmål var provenynøytral. Man har etterspurt de gode tiltakene man innførte under oljekrisen, en utvidelse av permisjonsordningen, og man har ønsket seg endringer i finansieringsordningene slik at også sjøfarten kan dra nytte av disse.

Med fasit i hånden er det tydelig at man har talt til døve ører.

Regjeringen har gått høyt ut og proklamert langsiktige og grønne prosjekter. Prosjekter som skal bidra til omstilling i bransjen og legge grunnlaget for fremtidens maritime næringer. Havvind, grønne skip og hydrogen er alle bra forslag, men det gir ingen penger i hånden til en næring som står til panna i saltvann og drukner.

Krisepakken viser derfor at det er en total mangel på kriseforståelse for den maritime industrien i regjeringsapparatet.

Den maritime næringen må derfor nå sette sin lit og sitt håp til opposisjonen, og flere av partiene har signalisert at de lytter. Dette er godt nytt, for om ikke opposisjonen klarer å snu dette i Stortinget, og sørge for strakstiltak, vil fremtidens grønne prosjekter bli et luftslott.

Kort sagt, det nytter ikke å drømme om å fullføre en maraton når du uansett står på startstreken med brukket ben.